Kirken, som den står i dag, har ikke sitt opprinnelige utseende, men er et resultat av stadige utvidelser og ombygginger frem til 1800-årene. Hvert århundre har lagt noe til og slik er kirken blitt er vakkert og eiendommelig eksempel på hvordan byggestil og dekor fra flere perioder kan smelte sammen til en rik og harmonisk helhet.

I 1978 ble det gjennomført utgravninger i Uvdal stavkirke. Det ble da blant annet funnet over 500 mynter i grunnen under gulvet. Ut av disse kan vi lese at kirken trolig ble bygget på slutten av 1100-årene. Et annet interessant funn var tydelige hull i grunnen etter stolper fra et annet eldre bygg, trolig en kirke det også. I et av hullene lå to mynter fra begynnelsen av det samme århundre, noe som kan antyde alderen på denne første kirken. Hvordan den kan ha sett ut og hvor stor den var, vet vi ikke.

Til å begynne med ble Uvdal stavkirke bygget med et enkelt kirkerom – et nesten kvadratisk skip, der takrytteren ble båret av en midtstolpe. Koret var ganske lite og avsluttet med en apsis. Nore og Uvdal stavkirker er de eneste vi har bevart med denne konstruksjonen, men vi vet at stavkirkene i Nes og Flå i Hallingdal var bygget etter samme prinsipp, muligens også Veggli stavkirke. Funn i marken viser at kirken var omgitt av en svalgang.

Allerede i middelalderen, det vil si før 1537, ble skipet forlenget mot vest, der inngangen er. Vi ser best den opprinnelige størrelsen ved å studere den dekorerte himlingen i skipet. Ved utvidelsen ble tilene (veggplankene) og muligens også portalen brukt om igjen. Nå fikk kirken en stolpe til, som støtte under restene av den veggen som ble fjernet. Denne stolpen har fått en eiendommelig form, med tverrsnitt formet som et firpass (kløverblad). De opprinnelige hjørnestolpene er stadig på plass. Omtrent samtidig ble apsis revet og koret utvidet halvannen meter i lengderetningen. Koret var meget smalere enn i dag. De to demonmaskene oppunder taket på siden av korbuen viser den opprinnelige bredden. Både i skip og kor var det åpen takstol.

I likhet med andre stavkirker, ble Uvdal stavkirke malt lenge etter at den var bygget. Kanskje har profilene på buer og andre konstruksjonsdeler vært trukket opp med brunsvart tjære, men annen dekor fantes ikke. Samtidig med at kirken ble utvidet flere ganger i etterreformatorisk tid, det vil si etter 1537, ble den også malt. Dekorasjonene er som en billedbok der vi kan lese mye av kirkens historie.

Bildegalleri

(klikk på bildene for å se større versjoner)

I årene 1651 – 82 var Knud Jørgensøn Winther sogneprest i Rollag med tilleggende anneksprestegjeld som også innbefattet Uvdal. Han hadde stor byggelyst og satte i gang ”renovering” av de tre stavkirkene Rollag, Nore og Uvdal. I 1650–årene ble det lagt flat himling i både skip og kor. Samtidig, i 1656, ble hele kirken dekorert for første gang. På nederste delen av veggene ble det malt buerekker i renessansestil. Over buefeltene løper et skriftfelt med bibelsteder og så følger felt med blomster, frukt og blader over dette. Også taket ble dekorert med det tette rankemønsteret vi fremdeles kan se. Den dyktige malerens navn er ukjent, men vi kan se at han hadde europeiske forbilder for sitt arbeid. Fargene han brukte var oker, rødt, grått og hvitt.

Allerede i 1684 skjedde den neste ombyggingen. Da ble koret utvidet til den bredden det har i dag. Tilene i koret ble skåret av og brukt om igjen, og de nye partiene ble dekorert så likt de gamle som mulig. De skiller seg ut ved at bibelstedene i midtpartiet er sløyfet og ved at blomsterdekorasjonene ikke er så dyktig utført. Muligens ble fremstillingen av syndefallet som står i koret malt samtidig.

Den neste store endringen skjedde i 1720–30-årene, da kirken ble bygget om til korskirke. Det skjedde i sogneprest Augustinus Flor`s embedstid (1713-34). Svalgangen ble revet og i tverrarmene ble det bygget gallerier. Samtidig kom ny takrytter og våpenhus. Dette byggearbeidet førte med seg at langveggene fikk store åpninger. En del av tilene er brukt om igjen, men for det meste ble de nye veggflatene dekorert av ”blåmaleren”, i en stil og med en fargeholdning som skiller seg sterkt fra det som var av dekorasjoner fra før. Arbeidet ble utført i etapper, men i 1730-årene var det meste gjort.

Prekestolen, som ble dekorert i 1656, ble først malt på nytt i 1770-årene, med bilder av de fire evangelistene. Disse har delvis fått gale eller misforståtte symboler. Fra denne perioden finner vi ”grønnmalerens” arbeider.Det siste byggearbeidet foregikk i 1819, da sakristiet mot nord ble bygget. Senere har kirken fått stå urørt.

Portalene

Inngangsportalen står i dag beskyttet av våpenhuset. Det er uvisst om den ble skåret da kirken var ny. Portalen har en viss likhet med praktdøren som fremdeles står bak panelet i hovedbygningen på Mellom-Kravik (1200-tallet), ca. 1 mil lenger syd i dalen. Begge har motiver fra Volsungesaga. På høyre side av kirkeportalen ser vi Gunnar i ormegården, som bakbundet spiller harpe med føttene for å dysse ormene i søvn. Til venstre er det skåret ut et rankemotiv som går ut fra en dyrekjeft. Øverst kjemper en drage.

I våpenhuset oppbevares også en portal som trolig er eldre. Den har stått ute foran døren i koret mot syd. Opprinnelig sto den inne i kirken mellom skip og kor. Denne portalen er spesiell fordi rankeornamentene er gjennombrutt – i dag tæret av sol og regn etter å ha stått utsatt til i mange år.

Innredning

Frem til 1620 slapp det kun lys inn i kirken gjennom høytsittende glugger. Men det året kom de to første vinduene. Hvor de ble plassert vet vi ikke. Først i 1624 ble det satt inn benker for menigheten. Før den tid var det bare faste benker langs veggene i skipet. Det er uklart når kirken fikk prekestol og altertavle, men vi vet at prekestolen fantes i 1656. Altertavlen, et maleri av Nadverden, er utført av en lokal kunstner. Forbildet var altertavlen i Lyngdal kirke, som kom dit fra Kongsberg gamle kirke.

Krusifikset på korbjelken er trolig skåret av en bygdekunstner på 1300-tallet. Særlig interessant er et ca. 30 cm høyt krusifiks i bronse og emalje som også har stått i kirken. Det stammer fra Limoges i Frankrike og er laget på 1200-tallet. I dag er det deponert i Universitetets Oldsaksamling, sammen med kirkens røkelseskar. Vi kan undre oss over hvordan en slik kostbarhet har funnett veien til en avsidesliggende dal.

Døpefonten av tre har form av et timeglass og er laget av ett stykke. Det tilhørende døpefat fra 1757 finnes i den nye kirken nede ved riksvegen. I koret henger en lysekrone av middelalderlig type.

Vi vil også spesielt legge merke til brystningen eller rekkverket på galleriet over inngangen, trolig bygget i forbindelse med utvidelsen i 1656. Den er satt sammen av deler som har vært brukt andre steder i kirken før. Utskjæringen på planken til venstre er av særlig høy kvalitet. Ingen har ennå med sikkerhet kunnet si hvor dette vakre arbeidet sto opprinnelig – kanskje er det rester av et såkalt lektorium, som kan ha stått over den opprinnelige korbuen.

Sjelden kjenner vi historien tale så sterkt til oss som under et besøk i Uvdal stavkirke. Vi kan prøve å fantasere oss tilbake til kirkens opprinnelige utseende – eller glede oss over resultatet av århundrenes utvikling. Hva kirken underveis har mistet av preg som stavkirke, har den vunnet ved interessante og fargerike interiører, i et møte mellom by- og bygdekunst.

Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring står i dag som eier av Uvdal stavkirke, etter at kommunestyret i 1901 overdro kirken til foreningen. Den hadde da stått ubenyttet i åtte år.

Eksterne linker

Om gamle gravskikker og fem lik fra Uvdal stavkirke
Myntfunn i Uvdal stavkirke
Moter i middelalderen: Funn under kirkegulvet i Uvdal stavkirke