Nore stavkirke ligger på en flate ved vestbredden av Kravik-fjorden. Like nordenfor, ved det gamle sundstedet hvor det nå er bro over sundet, be det reist ny kirke i 1880. Derved kom stavkirken ut av bruk, og det ble bestemt at den skulle rives. Når den likevel er bevart, skyldes det først og fremst professor Lorentz Dietrichson. Han arbeidet på den tid med en bok om de norske stavkirkene og var blitt klar over Nore stavkirkes betydning og egenart. Det endte med at han ble eier av kirken mot å påta seg vedlikeholdet. Dette skjedde i 1888 og to år senere overdro han kirken til Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring.

Kirken står i dag slik den sto da den var i bruk. Både utvendig og innvendig er den imidlertid sterkt preget av de store forandringene som ble gjennomført i tiden 1650 til 1750, da den fikk sitt nåværende kor, sine to tverrvinger, sitt våpenhus i vest og sitt sakristi på korets nordside.

Skipet er det eneste bygningsledd som har bevart sin opprinnelige form. Det er oppført som et regulært stavbygg, men har et par uvanlige trekk. Det mest iøynefallende er den store stolpen som står midt i rommet. Den går som en sammenhengende mast helt opp til mønet. I loftshøyde spenner vannrette bindbjelker fra midtmasten til veggenes stavlegger. Dessuten opptar den ett av takets sperrepar, men dens hovedoppgave har tydeligvis vært å bære en takrytter. Den nåværende takrytter ble bygget i 1730, men midtmasten hører med til kirkens opprinnelige deler og tyder på at skipet fra første stund har hatt en takrytter midt på mønet. Fra andre stavkirker kjennes middelalderske takryttere som hviler utelukkende på takverket. Når Nore og enkelte andre kirker har hatt midtmast, har hensikten antakelig vært å gjøre takrytteren sterk nok til å tåle klokkeringingen.

Bildegalleri

(klikk på bildene for å se større versjoner)

Skipet viser dessuten et annet usedvanlig trekk, nemlig at langveggene er delt i tre fag av to staver, som flankerer åpningen inn til korsarmene i nord og syd. De nåværende korsarmene er laftet opp av tømmer, den søndre i 1709 og den nordre i 1714. Nå viser undersøkelser at kirken har hatt stavbygde korsarmer før de nåværende ble bygget. De to stavene som flankerer inngangen til hver av korsarmene, har spor som viser at de har opptatt sideveggene i de eldre korsarmene. Da disse ble revet, ble en del av deres veggplanker brukt som gulv i de nye korsarmene, og veggplankene viser at korsarmene har hatt samme høyde som skipet. Dessuten gir materialene den oppsiktsvekkende opplysning at korsarmene har vært avsluttet med halvrund apsis, henholdsvis mot nord og syd. Apsidene har vært litt smalere enn selve korsarmene. Tvers over åpningen inn til apsis har det spent en bjelke og mellom denne og stavleggen har det sittet et Andreaskors. Tverrarmene har vært dekket av sadeltak som har gått ut fra skipets sadeltak mot nord og syd, mens apsidene har hatt kjegleformet tak.

Koret er i dag like bredt som skipet og omtrent like langt, men opprinnelig har det vært meget mindre. Bredden angis av de to opprinnelige hjørnestavene, som nå flankerer åpningen mellom skip og kor. Hjørnestaven har spor som viser hvor korets opprinnelige sidevegger har vært føyet inn. Da koret ble utvidet til sin nåværende størrelse i 1683, ble de gamle veggplankene brukt om igjen i nordveggen og i venstre del av sydveggen. De viser at koret var omtrent halvparten så langt som det nåværende og hadde stavvegger som var like høye som skipets. Det nye koret ble imidlertid bygget omtrent ½ meter lavere. Østre del av nordveggen i det nåværende koret består av planker med krum innside, som godtgjør at koret også har vært avsluttet med halvrund apsis mot øst. Her som i tverrarmen har det spent en bjelke tvers over apsisåpningen, og det Andreaskors som nå står i sakristiet, har opprinnelig hatt sin plass mellom denne bjelken og korets østre stavlegje.

Til middelalderanlegget hører også svalgangene. Spor i kirkens veggplanker tyder på at det har gått svalgang rundt hele kirken, og at vestsvalen har hatt et oppbygg med sadeltak og gavl mot vest foran vestportalen. Da korsarmene ble bygget om i 1709 og 1714, og våpenhuset foran skipets vestgavl ble reist i 1723, må svalene være revet. Det førte til at veggene ble bordkledd utvendig og at kirken fikk vinduer som erstattet de små lyshullene som hadde sin plass over svalgangens tak og som det enda sees spor etter helt oppe under stavleggene. De øvrige stavkirkene i Numedal gjennomgikk tilsvarende ombygging i hundreårsperioden 1650-1750. Forandringene har tatt sikte på å bringe dem mer i overensstemmelse med de regulære korskirkene som ble reist på Østlandet på denne tiden og samtidig gi mer plass til menigheten.

Nore stavkirke har altså vært en korskirke av en usedvanlig type. Koret og tverrvingene har dannet armene i et korsanlegg hvor skipet har utgjort sentrum. Midtmasten som bar takrytteren har markert anleggets midtakse. Fra skipet har det vært en rundbuet åpning mot koret i øst og mot apsisåpningene i nord og syd. Disse har vært avsluttet med apsis, og over apsisåpningene har det sittet Andreaskors. Vi kjenner ingen lignende kirker verken her i landet eller annensteds, og den er med full rett kalt et unikum av en stavkirke.

Visse ting kan tyde på at kirken fikk denne form ved en ombygging en gang i middelalderen og at den opprinnelig har vært av en enklere type med skip og kor, men uten tverrarmene. Dendrokronologiske undersøkelser foretatt i senere tid viser at de opprinnelige korsarmene kom en gang på 1300-tallet. Kirkens alder er vanskelig å bestemme. Vestportalen har utskjæringer med ranker og drager som stilmessig hører hjemme i tiden omkring 1200. Det samme gjelder korets sydportal, som er overført til sin nåværende plass fra det opprinnelige kor. Den er sterkt forhugget, men overliggeren med dragekamp-fremstilling er noenlunde bevart.

Man skulle vente at det har vært kirke i denne del av Numedal før 1200, og det er mulig at det har stått en eldre kirke på Nore før den nåværende kirke ble reist. Da det for noen år siden ble foretatt utgravninger under kirkens gulv, ble det funnet graver som er eldre enn kirken og kan tilhøre gravplassen ved en eldre kirke på stedet.

Kirkeinteriøret har fått sitt nåværende preg ved ombygningene på 1600- og 1700 tallet som først og fremst ble gjennomført for å skaffe mer plass til den økende befolkning. Det ble satt inn faste benker både nede gulvet og på de tre nye galleriene, i nord, syd og vest. Altertavlen og prekestolen tilhører også denne perioden. Niels Bragernæs malte altertavlen i 1704 og er mester for nattverd-maleriet, som er en kopi etter det gamle alterbildet fra 1633 i Kongsberg kirke (nå i Lyngdal kirke). Prekestolen har ett felt med dekor fra 1655, mens de øvrige felter har malte evangelistfremstillinger fra 1700-årene.

Det meste av middelalderens inventar er blitt borte, men døpefonten er bevart. Kummen er av klebersten, mens foten utgjøres av en uthulet stokk. De to utskårne krusifiksene, som det finnes deler av i kirken, er antakelig fra 1200-årene; det ene er forhugget, det andre har fått armene fornyet og er sterkt overmalt. Langs ytterveggen mot syd i skipet, fra under prekestolen og til korsarmen mot syd, finnes rester av de opprinnelige sitteplassene som fantes i kirken i middelalderen. De fleste sto under gudstjenesten, bare gamle og syke satt.

Veggmaleriene er fra flere perioder. I 1655 ble skip og kor omfattende dekorert med arkader i nedre del, innskriftsbånd med gammeltestamentlige tekster i midtre sone, mens veggenes øvre del ble utstyrt med malte ranker med blader, blomster og frukter. Vestveggen i skipet fikk en mer barokkpreget dekor med draperimaling nederst og storbladet ranke øverst. Lignende rankedekor er bevart på veggene i søndre ving over gallerigulvet. Under gallerigulvet har nordre og søndre vings paneler malte rebuser som er hentet fra en billedbibel trykt i København i 1710.

Nore stavkirke eies av Fortidsminneforeningen.

Eksterne linker

Riksantikvaren: Nore stavkirke – korskirke også i middelalderen

Fortidsminneforeningen: Nore Stavkirke

Kulturminnesøk: Nore stavkirke