Dette sagnet er det første som ble offentlig nedtegnet i Numedal, og det var ingen ringere enn Henrik Wergeland som skrev det ned. Presten og folkeminnesamleren Andreas Faye mottar sagnet fra Wergeland i et brev av 8.12.1832, og Faye tar det med i sin bok Norske Sagn som kom ut i 1833. Tov Flatin tok sagnet med i Dølaminne nr. 4. 1931.

«Det er ikke mere enn et mannsminne siden en voksen gutt fra Uvdal anneks i Rollag Prestegjeld i Numedal gikk over en gammel seterstøl at han møtte en muntert huldrebrudefølge. Han gjemte seg og fra en glugge i løa var han vitne til et bryllup mellom huldrefolket. Dette var som et vanlig bondebryllup. Det som fanget guttens oppmerksomhet var bruden, en skjønnhet, vakkert pyntet og med en stor sølv brudekrone på hodet.

Gutten glante så lenge på bruden at han ble forelsket i henne. Bildet av bruden satte seg dypt og fast i hans hjerte. Han ville frarøve huldrefolket den vakre brud.

Raskt trekker han kniven og kaster den gjennom gluggen over brudens hode. Brudefølget forsvinner raskt som lynet, men den vakre bruden sitter igjen trollbundet av stålet.

Huldrebruden fulgte gutten til bygda og de kom snart godt overens. Etter at hun var blitt døpt giftet de seg. Hennes vakre brudedrakt var dog skjemmet av en heslig kuhale. Den forsvant imidlertid litt etter litt. Etter et lykkelig samliv med sin raske erobrer døde hun som en aktet kvinne i bygda. Og makan til medgifte som brudedrakten har ingen i bygda fått verken før eller senere. Brudekrona er fremdeles på Væraldrud og minner om den gangen ei hulder ble gift til gården.