Den norrøne sagnskikkelsen Gunnar Gjukesson i ormegården møter oss i tre sentrale portalutskjæringer fra middelalderen i Numedal. Dette gjelder Uvdal stavkirke, hovedbygningen på Mellom Kravik i Nore og loftet på Nordre Vangestad i Flesberg.
Portalen i 2. etg på Vangestad Foto: Eva Aalmo Berthelsen
Historien om Gunnar Gjukesson er hentet fra eddadiktingens heltekvad om Sigurd Fåvnesbane. Sagnet oppsto i det germanske kulturområdet så tidlig som på 7-800-tallet, og var fortsatt populært i Norge i middelalderen. Dette gjaldt ikke bare i den profane treskjærings-kunsten, hvor motiv fra den hedenske forestillingsverden ble hengende igjen etter kristningen på 1000-tallet, men også i stavkirkeutsmykningene på 1100- og 1200-tallet. Dette viser at Sigurdsagnet, som en rekke andre hedenske sagn og myter, overlevde religionsskiftet og ble tilpasset den nye tro.
Dr. philos. Erla Bergendahl Hohler skriver at av 138 bevarte stavkirkeportaler i Norge er det kun to som har vanlige bibelske motiver. De øvrige har drage- og rankeornamenter, noen av dem i kombinasjon med motiver hentet fra de norrøne heltekvadene.
Av motiv med hedensk opphav er det spesielt scener fra Sigurddiktningen som går igjen. Et av de vanligste er det hvor Sigurd dreper ormen Fåvne med sverdet sitt. Sigurd Fåvnes-bane har derfor av mange blitt tolket som en parallell til bibelens dragedreper St. Jørgen og det kristne ridderideal. Dette gjaldt blant annet Lorenz Dietrichson, kunsthistorikeren som regnes som vår første stavkirkeforsker. Andre forskere har sett en sammenheng mellom Sigurd dragedreper og St. Michael, engelen som drepte Satan da han hadde skapt seg om til en drage. Det Sigurd Fåvnesbane, St. Jørgen og St. Michael har til felles, er at de alle representerer de gode krefter i kamp mot det onde.
Norske stavkirker med motiv fra Sigurddiktningen
Portalen fra Hylestad stavkirke i Valle i Setesdal regnes som det viktigste treskjærings-arbeidet med motiv hentet fra Sigurddiktingen i Norge. Portalen har ni motiv fra sagnet, blant andre Regin som smir Sigurds sverd, Sigurd som dreper ormen Fåvne, Sigurd som dreper Regin og Gunnar i ormegården. Portalen er detaljert og forholdsvis naturalistisk utskjært, og må som mange andre stavkirkeportaler i Norge være laget av en profesjonell treskjærer. En portal med Sigurdmotiv fra stavkirken i Austad i Setesdal skal være skåret av samme omreisende mester.
Mæl stavkirke i Tinn var en annen viktig stavkirke med portalutsmykninger hentet fra Sigurd Fåvnesbanes saga . Kirken ble revet i 1839, og portalen flyttet til en låve på gårdenMoland. Portalen ble gjenfunnet i 1920 og overført til Tinn Folkemuseum. Den venstre vangen er utsmykket med ranker i romansk stil, mens den høyre har sju motiv fra historien om Sigurd. Blant disse finner vi nok en gang de mest sentrale hendelsene fra sagnet, med Regin som smir Sigurds sverd og Sigurd som dreper ormen Fåvne som de viktigste.
Også fra Vegusdal stavkirke i Setesdal, Nesland stavkirke i Telemark og Lardal stavkirke i Svarstad er det bevart portaler med motiv hentet fra Sigurd Fåvnesbanes saga. Dette viser at hovedområdet for Sigurdmotivene i den norske middelaldertreskurden strekker seg fra Setesdal i vest til Lågendalen og Numedal i øst. I vårt vassdrag var Lardal stavkirke den med flest motiv hentet fra Sigurd Fåvnesbanes saga. Stavkirken ble revet i 1657, men den rikt utskårne portalen ble tatt vare på og gjenfunnet på gården Gavlestad i 1852. Begge vangene har sirkelrunde medaljonger med figurmotiv omkranset av ranker i romansk stil. Venstre side er utsmykket med tre middelalderske løver, mens høyre side har fem scener fra Sigurdsagnet, blant annet Regin som smir sverdet, Sigurd som dreper Fåvne og Oter med Fåvnesgullet.
Motiv fra Sigurd Fåvnebanes saga i Numedal
Gunnar Gjukesson i ormegården er det eneste motivet fra Sigurd Fåvnesbanes saga som finnes bevart i treskjæringskunst fra middelalderen i Numedal. Gunnar var goternes konge og Sigurds svoger, men også den som forårsaket Sigurds død. Etter et innfløkt og blodig kjærlighetsdrama, fikk Gunnar broren Guttorm til å ta livet av Sigurd. Gunnar tok så gull-skatten Fåvnesgullet, som det hvilte en forbannelse over. Skatten hadde Sigurd i sin tid fått tak i da han drepte Fåvne, og det var forbannelsen som forårsaket alle tragediene for dem som var i besittelse av den. Den siste som forsøkte å få tak i skatten var Atle, Gunnars svoger. Gunnar nektet å fortelle Atle hvor skatten var gjemt, og Atle plasserte ham i en ormegård. Her måtte han stå med armene bundet bakpå ryggen, mens han spilte på ei harpe med føttene sine. Alle ormene, bortsett fra en, falt i søvn av Gunnars vakre harpespill, og den gnagde seg inn i brystet hans og hogg ham i hjertet.
Vestportal i Uvdal stavkirke. Einar Oskar Schou 1901. Tegning hos riksantikvarenFolkekunstforsker Roar Haugelid skriver at geistligheten i ettertid kan ha tolket Gunnar-motivet i kirkekunsten som et symbol på lysets kamp mot de onde makter. Men for vanlige folk i middelalderen var nok Gunnar en skikkelse de kjente igjen fra den muntlige forteller-tradisjon, og i denne sammenheng hadde Gunnar lite med deres kristne forestillingsverden å gjøre.
Det finnes for øvrig også en parallell til sagnet om Gunnar i ormegården i den greske Orfeus-myten. Orfeus var en dyktig lyrespiller som gjennom sine vakre toner trollbandt både dyr, planter, guder og mennesker. Orfeus har senere blitt identifisert med bibelens kong David, som også er kjent for sitt vakre harpespill.
Vestportalen i Uvdal stavkirke
Uvdal stavkirke er den eneste middelalderkirken med motiv fra Sigurddiktningen i Numedal. Kirken fikk nytt våpenhus på 1300-tallet, og det antas at vestportalen ble skåret på samme tid. Sentralt plassert blant rankene på høyre vange finner vi et motiv av Gunnar i ormegården. Gunnar spiller på harpa med føttene sine, mens ormen som skal gi ham det dødbringende hugget titter frem i den venstre armhulen hans. De andre ormene og en drage slynger seg rundt ham, men er ikke i stand til å angripe sagnhelten så lenge han spiller på harpa.
Gunnarfiguren er forholdsvis naivistisk fremstilt, med hode sett i profil og kropp sett rett forfra. Den lille tettbygde og noe flattrykte kroppen er kledt i kjortel med folder, mens det store hodet har krøllete hår og tosnutet lue. Noen har tolket Gunnars spesielle hodeplagg som en biskopmitra, mens andre mener det er en kongekrone siden han i eddadiktningen er goternes konge. Det kan også dreie seg om en typisk middelaldersk mannslue. Denne typen luer ble faktisk brukt i Setesdal helt fram til 1800-tallet.
Vestportalen i Uvdal stavkirke skal altså være skåret så sent som på 1300-tallet, mens de øvrige middelalderutskjæringene i stavkirken er fra 1200-tallet. Roar Haugelid mener at de forholdsvis flate utskjæringene og den noe naive figurframstillingen peker frem mot den etter-reformatoriske folkekunsten. Det er derfor lite som tyder på at vi her står ovenfor en profesjonell treskjærer slik som i Setesdal. Erla B. Hohler er også blant dem som mener portalen må være skåret av en lokal folkekunstner, og begrunner dette med den stiliserte motivgjengivelsen og den seine dateringen.
Kravikportalen. Illustrasjon etter Nicolay Nicolaysen.Stueportalen på Mellom Kravik
Motivet av Gunnar i ormegården på stueportalen på Mellom Kravik har mye til felles med motivet i Uvdal stavkirke. Det er derfor interessant at den profane Kravikportalen er langt eldre enn Uvdalportalen. Hovedbygningen på Mellom Kravik har opprinnelig vært ei middelaldersk årestue, og er i dag Norges eldste bebodde hus. Dendrokronologiske under-søkelser viser at tømmeret ble hugd så tidlig som på midten av 1100-tallet, og stueportalen er uten tvil den eldste med motiv fra Sigurddiktiningen i Numedal.
Kravikportalen har som Uvdalportalen romansk planteornamentikk og et motiv av Gunnar Gjukesson som spiller på harpa med føttene sine. Gunnar er plassert på den venstre vangen, med hodet vent mot døråpningen. Selv om Gunnarmotivet i dag nesten er slitt vekk, ser vi at fremstillingsformen har vært mer realistisk og detaljert enn motivet i Uvdal stavkirke. Dette gjelder forøvrig også de øvrige ornamentene på portalen. Foruten motivet av Gunnar har portalen romanske palmetter og rankekjeder. Et lite fabeldyr er plassert øverst i venstre hjørne. Midt på det buede feltet over inngangen er det en maske med ansiktslignende fjes omkranset av akantusranker. Enkelte mener masken forestiller den norrøne guden Odin, og at oppgaven hans var å være bygningens vokter. Lignende masker finnes på flere andre ikke-kirkelige middelalderbygninger i Norge, med Tveitoloftet fra Hovin som det beste eksemplet. Disse maskene har for øvrig også mye til felles med dem som finnes øverst på stavene i mange stavkirker.
Portalen i andre etasje, loftet på Vangestad. Illustrasjon etter Nicolay NicolaysenLoftet på Nordre Vangestad
Portalene på Nordre Vangestad har en helt unik fremstilling av Gunnar Gjukesson i ormegården. Portalen i første etasje har beitskier utformet som flate søyler med base og søylehoder. Hvert søylehode består av en stilisert orm omkranset av to flattrykte blader. Ormene bukter seg mot en maske plassert midt over inngangsdøren, akkurat på samme måte som masken på Kravik. Den nedre delen av maska er hugd vekk fordi folkene på Vangestad var lei av å skalle i den hver gang de skulle inn i matbua.
Portalen i andre etasje er langt mer detaljert og plastisk utskjært enn portalen i første etasje, selv om hovedmotivet er det samme. To ormer bukter seg ut fra hvert sitt søylehode og angriper et ansikt plassert midt over døra. Den romanske masken har et bånd over munn-partiet, slik at det virker som om den er kneblet.
Selv om maskene i Vangestadportalene er plassert på samme måte som masken på Mellom Kravik og flere andre middelalderbygninger i Norge, er det likevel nærliggende å tro at det i dette tilfellet ikke dreier seg om en Odinfremstilling. Mest sannsynlig står vi ovenfor en original variant av motivet av Gunnar Gjukesson i ormegården. I andre etasje finner vi også flere småormer blant det romanske bladverket i søylehodet på venstre side av døren. Disse ormene har tydelige sikksakstriper på ryggen, så det er ingen tvil om at vi her står ovenfor den ormetypen folk flest kjente, nemlig huggormen.
Forskerne er uenige om når portalene på loftet på Nordre Vangestad kan være skåret, selv om det må være forholdsvis sent. Arne Berg mener de kan være fra 1300-tallet, Per Gjerder fra 1400-tallet og Johan Meyer så sent som på 1500-tallet. Uansett må portalen være skåret av en lokal treskjærer som har tolket historien om Gunnar i ormegården på sitt eget vis, men det er også nærliggende å tro at dragekampmotivene i stavkirkeportalene kan ha vært en viktig inspirasjonskilde. I Flesberg stavkirke noen kilometer lenger opp i dalen finner vi nettopp et slikt motiv hvor en stor midtstilt drage angripes av to mindre drager plassert på hver side.
Per Gjerder ser også en sammenheng mellom Vangestadportalene og steinkirkeportaler i Danmark . Blant annet skal kirken i Søndre Onsild ha en steinportal med mange likhetstrekk med treportalene på Vangestad. Gjerder peker også på at den kjente Talismanportalen i Bagdad har en portalutsmykning med et menneske i midten som angripes av slanger plassert på sidene. Dette viser at mange av motivene i den norske middelalderkunsten var såkalte vandremotiv, og at de ikke var unike for vår norrøne kultur. Den greske Orfeusmyten bekrefter også dette.
Det var ikke bare i portalutsmykningene scener fra det populære heltediktet om Sigurd Fåvnesbane ble benyttet. Motivene finnes også på møbler og bruksgjenstander, blant annet på kirkestolen i Heddal stavkirke. Den vakre stolen har flere motiv fra sagnet, med Gunnar Gjukesson i ormegården sentralt plassert på stolryggen.
Erla Bergendahl Hohler er blant dem som mener motiv fra Sigurddiktningen kan ha spredt seg fra tekstiler og eldre malerkunst. Hun finner det sannsynlig at motivene først ble benyttet profant, og da spesielt i hallene til adelsmenn og representanter for den lokale overklassen. I Numedal er portalen på den gamle storgården Mellom Kravik et unikt eksempel på en slik tidlig ikke-kirkelig bruk av motiv fra Sigurd Fåvnesbanesaga.
